Hva er RHK? St. Olavposten Organ for Ordenen Riddere av Det Hvite Kors i Norden (RHK) Les på mobil — én side om gangen

Nr. 3 / 2026Høst54. årgang

Juster tekst

Såga om Olav den hellige del 2

Kristningskongen Olav den hellige – hans liv, framferd, død og helgenstatus

Første del om såga om Olav den hellige stod i St. Olavposten nr. 2/2026. Her fortsetter såga om kristningen av Norge, kristningskongen Olav den hellige – hans liv, framferd, død og helgenstatus.

Kampen mellom den gamle Åsatroen og kristendom i årene 800 til 1030.

Gjennom de første 1000 år etter Kristi fødsel, var Norden å betrakte som et hedningesamfunn. Åsatroen som fellesbetegnelse var den folketroen og styringsformen de nordiske jernalderfolkene og vikingene trodde på og levde etter i tidlig vikingtid. Det var Odin, Tor og Frøya og alle de andre gudene som dominerte folketroen.

Illustrasjon: "Freyr and Freya" av Donn Crane (1920)

Kristendommen var et ukjent fenomen inntil vikingene begynte å reise i øster- og vesterled. Norden var i årene fram til år 800 – 900 primært et høvdingsamfunn hvor høvdingene var å regne for «den første blant likemenn». Kongen eller høvdingen skulle bygge makten nedenifra og opp, være raus, vennlig og rettferdig. Kongen eller høvdingen måtte være en dyktig kriger og strateg, da de bortsett fra å drive handel, ikke gjorde stort annet enn å krige. De norrøne verdiene hadde i stor grad vært ære, krigervilje og mot. Dette ble også gjenspeilet i de norrøne gudene, som var barske og modige. Folk verdsatte de gamle idealene, og en barmhjertig og lidende Kristus på korset hadde nok blitt sett på som svak og en lite egnet «gudstro».

Kristendommen kom sakte, men sikkert til Norden med vikingene som på 800-tallet begynte å reise til andre land primært for å drive handel, og erobre gods og gull. For de som dro i viking, var handel det viktigste målet. Mange menn hadde vært i utlandet, der de kunne ha plukket opp den nye religionen. Kanskje var de blitt overbevist etter et besøk i et fransk kloster, eller de hadde møtt en kristen engelskmann med gode overtalelsesevner?

Fra 930-tallet ser vi at den første kristningskongen «Håkon den gode» prøver å innføre kristendommen ved at han fikk bygget de første kirkene, og vi ser spor av kristendommen enkelte steder rundt om langs kysten i Norge. Kristendommen overtar gradvis for den gamle norrøne religionen. Slik har sannsynligvis den nye religionen spredd seg, parallelt med at kongene innførte den med makt. Dette ser vi blant annet ved at det er funnet kristne symboler i Norge som stammer fra før den offisielle kristningen.

Når de to neste «Kristningskongene» Olav Tryggvasson og Olav Haraldsson (den hellige) starter sine kristningsferder gjennom Norge, skjedde det på en helt annen måte enn hva vi i dag forbinder med tradisjonell kristen misjonering. De møtte ofte stor motstand blant folket. Kristendommen innebar også en annen styringsform som mange høvdinger og jarler ikke anerkjente. Kristenkongen kunne rettferdiggjøre sin posisjon og makt uten å overbevise bøndene om at han var den beste kriger, han var kongen i kraft av å være Guds representant på jorden. I det gamle samfunnet med Åsatroen var også lovverket svært lokalt. Det var ingen felles lovgivning eller styringsform for landet. Idealet for de kristne middelalderkongene var å sikre at Guds lov ble overholdt på jorden, samt å skape et godt samfunn for sitt folk.

Ruinene av Selje kloster — antagelig bygget rundt år 1050 av benediktinermunker fra Skottland. Foto: Svein-Magne Tunli, CC BY-SA 4.0

Det var nok flere grunner til at kristningskongene ønsket å kristne folket i Norden. De fleste land i Europa var på dette tidspunktet kristne. Det å ha en felles religion ville føre til enklere handel, bedre kontakt og kulturforståelse mellom de respektive land og folkegrupper.

Blant kongsmenn og ledere ser vi gjennom historien at det å ha felles språk var viktig. Vi vet at latin var det herskende skriftspråk blant konger og kirkens menn. Læresteder eller forstadiet til universitetene i Sør-Europa etableres omkring år 1000. Her var religion, latin, juss og medisin de viktigste fagene. Vikingene forsto tidlig at språket og kristendommen som religionsform måtte man beherske, dette primært for å kunne samhandle med folkegrupper i andre land. Eksempel på dette kjenner vi fra Magnus Lagabøte (1238 til 1280). Magnus Lagabøte hadde særdeles gode relasjoner til det castilianske kongehus (Spania) da hans søster «Kristina av Tønsberg» giftet seg med bror av kong Alfonso X av Castilla. Denne relasjonen må han sannsynligvis ha etablert da han studerte ved et av universitetene rundt Middelhavet. Magnus Lagabøters Landslov år 1274 hadde mange felles trekk med den katalanske grunnloven.

Olav Haraldsson reiste mot Norge 1015, og hadde som mål å kristne Norges folk og overta kongemakten i landet

Olav Haraldsson er i år 1014 ca. 19 år, han har hatt et lengre opphold i Normandie hvor han deltok i ulike kriger og «røvertokter» i Sør-Europa. Han reiste over til England hvor han oppholdt seg et år og bisto kong Ethelred 2. i å erobre London og det engelske rike. Olav blir i England fram til våren 1015. Tidspunktet for reisen tilbake til Norge var ikke helt tilfeldig. Danskekongen Knut den mektige, som også hadde kontroll over mesteparten av Norge, hadde reist til England sammen med den norske «riksstyreren» Eirik Jarl og hans bror Håkon Jarl. Snorre skriver i Heimskringla at det nå var et maktvakuum i Norge. Olav så da en mulighet for å reise tilbake til Norge for å erobre fedrelandet. Han hadde med seg store verdier i sølv da han ankom Norge. Ved å betale både slekt og venner, får han «kjøpt» seg tilstrekkelig mannskap til å bygge seg opp en hær og en stor flåte. Dette gjorde det mulig for Olav å søke støtte langs Vestlandet for sin idé om å etablere seg som konge i Norge. Olavs intensjon var å bygge en nasjon med en felles kristentro som skulle virke samlende og med en konge, som skulle styre Norge som ett rike. Olavs største fiender var småkongene, jarlene og høvdingene rundt om i Norge. Disse ønsket å beholde den gamle Åsatroen og de hadde større tro på et oppdelt rike med flere småkonger og jarler slik det alltid hadde vært.

Disse småkongene og høvdingene ønsket på samme tidspunkt å overta makten. Rundt Agder og Telemark var det flere høvdinger og menn med stor makt som ønsket Olav fjernet, slik at de kunne overta Norge og styre landet slik de ville. Dermed oppsto det en sterk interessemotsetning som senere skal vise seg å føre til Norges største sjøslag under middelalderen – «slaget ved Nesjar» rett utenfor det vi i dag kjenner som Larvik. Dette ble omtalt nærmere i forrige nummer av St. Olavposten.

Olavs seier ved Nesjar befester nå hans posisjon som konge, ved at de fleste stormenn og jarler som tidligere hadde underordnet seg den danske kongen, Knut den mektige, endret både kongelojaliteten, syn på styringsformen og religionen.

Olav seilte nå oppover kysten til Øretinget utenfor Trondheim. Øretinget var det gamle tingstedet ved Nidelvens utløp, og hadde lenge vært stedet hvor Trønderjarlene og tidligere kongsmenn ble hyllet og tatt til konge av trønderne. Når Olav kommer til Nidaros høsten 1016, blir han hyllet som Norges konge, og hans kongsgjerning starter her.

Øretinget ved Nidelvas utløp, nær Brattøra, Trondheim. Kartgrunnlag: © Kartverket (CC BY 4.0), markering lagt til.

Året er 1016, og Olav Haraldsson starter sin kongsgjerning

Kristendommen hadde vært kjent i Norge før Olav Haraldssons tid, særlig i kystområdene. Ladejarlene og høvdingene hadde i årene før Olav kom til makten hatt et relativt tolerant syn på religionsutøvelsen, ved at folk ofte fikk velge selv hvilken religion de ønsket å praktisere. Man kan godt si at det var en gradvis overgang til kristendommen flere steder før Olav iverksatte sine kristningsplaner i 1016.

Etter å ha slått ned motstanden fra høvdinger ved slaget ved Nesjar, fikk Olav nå ti relativt rolige styringsår. Sammen med den engelske biskop Grimkjell, samler Olav alle høvdinger, jarler og stormenn til rikssamling på Moster sommeren 1024. Her blir grunnlaget for et kongelig administrasjonsapparat etablert. Den nye styringsformen tok høyde for mer delegert myndighet gjennom Lendemenn og Årmenn. Nå blir det etablert en riksomfattende kirkeorganisasjon med en kristen rettsordning, en ordning av kirkens økonomiske forhold og fremfor alt forbud mot all annen religionsvirksomhet. Olav ble her i realiteten den norske kirkes øverste leder.

De kristne seremonier og ritualer som dåp, faste og gravlegging i vigslet jord ble innført. Dersom man ikke etterlevde disse reglene kunne man få eiendommen sin konfiskert og selv bli forvist til et hedensk land. Det ble etablert rutiner for faste kirkedager og hviledager, samt at fredagen var fastedag. Ekteskap mellom slektninger – så langt ute som seksmenninger – skulle heller ikke finne sted. Det kom også pålegg om å sikre de økonomiske forhold for vedlikehold av kirkebygninger og lønn til prestene. Kirkens syn på ekteskapet og kjønnsmoralen må ha blitt møtt med motstand av mange menn. Under Åsatroens tid ble kvinner giftet bort av foreldre eller nære slektninger – ofte mot sin vilje. Nå ble det krevd at kvinnen frivillig skulle gi sitt samtykke. I Åsatroens tid krevde sedvane og skikk at kvinnen skulle være tro mot sin mann, men at mannen hadde friller på si, var noe kvinnene fikk finne seg i. Nå krevde kirkelig rett full troskap av begge ektefeller.

Straffen for å ikke omvende seg eller bryte reglene for kirkelig lovgivning var voldsom sett med dagens øyne. Olavs skald – Sigvat, skrev at «Olav straffet tyver med å hogge av dem hender, voldsforbrytere og opprører fikk armer eller bein avhugget, slik skapte Olav fred og velstand i landet». Det er usikkert om kirkelovgivingen og alle dens ritualer ble nedskrevet i Olav Haraldssons tid. De manuskriptene som er bevart om kirkelovgivningen er fra 1100-tallet og senere.

Slik ble Kristus framstilt i norsk middelalder — som kronet konge på et hjulkors, ikke som lidende menneske. Triumfkrusifiks i furu fra Svatsum i Gausdal. Foto: Eirik Irgens Johnsen, Kulturhistorisk museum, UiO, CC BY-SA 4.0

Kristendommen som vi oppfatter den i dag, var veldig ulik det vi leser om i Heimskringla. Vår tids Jesus hadde tilnavnet «Hvitekrist» i vikingtiden, og ble av folket oppfattet som en krigsgud. Olav var ekstremt hardhendt i sin innføring av kristendommen. Bloting eller ofring av mennesker eller dyr til de gamle gudene, var selvfølgelig ikke tillatt. Da Olav Haraldsson fikk høre at folkene som bodde i bygda Mære lengst inne i Trondheimsfjorden fremdeles ofret til de gamle gudene, utrustet Olav 5 skip med 300 mann og rodde inn til Mære om natten. Her gikk de til angrep på «hedningene» og drepte folk for fote. De som overlevde rømte, og Olav Haraldsson delte ut gårdene og alt godset til sine menn, som hadde deltatt i raidet. Det finnes mange historier knyttet til «kristentvangen» i Norge, så dette var bare en av mange hendelser. Link til flere historier om og rundt Olav Haraldsson er tilgjengelig på:

https://heimskringla.no/wiki/Olav_den_hellige_i_sagn_og_folketro_p%C3%A5_Vestlandet

Det var like mye politikk som kristendomslære i Olavs framferd. Han hadde alltid ligget i strid eller uenighet med Ladejarlene. De hadde alltid vært mektige jordeiere, og de fleste stormenn var fremdeles henfallende til den gamle Åsatroen, selv om flere kanskje holdt seg til begge trosretningene i lengre perioder. Hendelsen på Mære var nok like mye et politisk signal til folket rundt fjorden, om at det var han – Olav Haraldsson som var rikskongen, og at det var kristentroen som gjaldt.

Rikskongens maktutøvelse og administrasjon av landet

I perioden (1010 – 1015), da Olav Haraldsson oppholdt seg i det sørlige Europa, observerte og lærte han mye. De europeiske fyrster og konger på denne tiden var stadig på reisefot for å kontrollere og følge opp sine nærmeste ledere, som ofte var ulike adelsfolk som styrte og handlet på vegne av fyrster eller konger. Når Olav Haraldsson trer inn i rollen som konge i Norge, etablerer han den samme organiseringen som han hadde sett og lært i Europa. Ifølge Snorre hadde Olav en fast stab på rundt 70 personer som var hans nærmeste menn. Denne staben eller hoffet fulgte ham lojalt og trofast rundt i landet. Antall menn kunne variere, avhengig av hvor han var og hvilken risiko han hadde framfor seg. I tillegg til de våpenføre mennene var det stallkarer, kokker, smeder og andre håndverkere og tjenestefolk, så det var en stor flokk som kom ridende. Slik beveget kongens hoff seg sakte, men sikkert gjennom Norge.

Olav hadde flere kongsgårder både på Nidaros og Avaldsnes, men mesteparten av hans liv var han på konstant flyttefot. Olav med sitt følge slo seg gjerne ned hos en storbonde eller en av kongens lendemenn. Her ble kongen og hans hoff oppvartet og oppholdet kunne vare en uke eller lengre. I disse årene var arbeidet med kristningen det viktigste arbeidet. Olav brukte tvang med virkemiddelet «vil du ikke, så skal du» når han møtte på folk, eller kom til bygder hvor den gamle Åsatroen hang igjen. Denne adferden medførte at mange ble negativt innstilt til Olav Haraldsson som konge, og det dannet seg allianser mot ham.

Sluttfasen av Olav Haraldssons kongsperiode

Forholdet mellom nabolandene Sverige og Danmark var av ulike grunner ikke godt. Ved midten av 1020-årene tilspisset motsetningene seg mellom den danske kongen Knut den mektige og Olav Haraldsson. Knut den mektige var da konge både over England og Danmark, og han var svært ivrig etter å få tilbake det gamle kongerike Norge. Olav Haraldsson gikk i allianse med den nyslåtte svenskekongen Anund Jakob, for å møte trusselen fra Knut den mektige. Det brygget opp til krig og Olav og «svenskekongen» la en plan for å komme Knut den mektige i forkjøpet. Ved elveutløpet til elven Helgeå i Skåne i 1026 kom det til et slag som på sikt fikk alvorlige konsekvenser. Knut den mektige hadde en større hær og vant dermed slaget. Mange av Olavs menn ble drept under slaget og Olav og hans menn måtte flykte til fots tilbake til Norge. Etter dette slaget, kom de norske stormennenes reaksjon på Olavs strenge styre til uttrykk, ved at de nå søkte tilhørighet og allierte seg med danskekongen Knut den mektige.

Opposisjonen mot Olav Haraldsson vokste raskt, og hans grep på det norske kongedømmet raknet fullstendig etter at han i desember 1027 drepte den mektigste mannen på Vestlandet, Erling Skjalgsson. Sommeren året etter, 1028, kom Knut den mektige selv til landet med en flåte på 50 skip og ble hyllet på Øretinget som Norges konge. Olav måtte nå rømme til Sverige og dro deretter videre til Gardarike, hvor han tok opphold hos sin svoger, storfyrst Jaroslav.

Knut den mektige, som nå var konge i Norge, utpekte Håkon, sønnen til Eirik Jarl, som jarl i Norge. I året 1029 omkommer Håkon Jarl i et skipsforlis. Via rykter får Olav Haraldsson som nå oppholder seg i Gardarike, en mulighet for å gjenvinne sitt rike. Han brøt opp fra Russland senvinteren i 1030, samlet en hær av svensker, jemtlendinger og leiesoldater, samt egne menn. Han startet nå sitt tokt mot Trøndelag og Stiklestad. På Stiklestad møtte han bondehæren, ledet av Trønderhøvdingen Kalv Arnesson, Helgelandhøvdingen Hårek av Tjøtta og Bjarkøyhøvdingen Tore Hund, alle sterke motstandere av Olav. På Stiklestad falt Olav Haraldsson 29. juli 1030. Angivelig var det Tore Hund som gav ham banesåret. Dette er omtalt nærmere i forrige nummer av St. Olavposten.

Olav den Helliges fall på Stiklestad. Maleriet er en moderne fantasifremstilling, trolig fra 1859, og forestiller kong Olav mens han blir stukket med et spyd av Tore Hund. Idet han dør, støtter kongen seg til en stein. Denne steinen skal ifølge sagnet ha blitt murt inn bak alteret i Stiklestad kirke. Malt av Peter Nicolai Arbo.

Olav Haraldssons død, og starten på hans helgenstatus som Olav den hellige.

Midt i striden blir Olav drept. Det ryktes fort og slaget blir sakte, men sikkert avsluttet. Rop og skrik tier, og mange menn lå døde. Hver av partene trekker sine menn tilbake fra valplassen, og Olav bæres bort. Bonden Torgils Halmasson sørget for å få vasket og stelt liket etter kristen skikk, og liket ble svøpt i et linklede og dekket med en rød kappe. De la ham deretter i en enkel trekiste. Om natten førte de ham til gården Suli (Sul) i Verdalen, før han førtes videre i båt til Nidaros og ble gravlagt i en sandbanke langs Nidelven. Folket som fulgte ham, sto rundt graven og ba for hans sjel.

Hva skjer med Norge, og kristendommen etter Olav Haraldssons død? Følg med i tredje del som kommer i neste utgave av St. Olavposten.

Kildehenvisninger
Mange kilder opptrer med ulike årstall for hendelser. Som forfatter av denne artikkelen har jeg måttet gjøre selvstendige vurderinger på hva som har vært korrekt årstall basert på den kilden jeg har vurdert som mest pålitelig.
Mesteparten av materialet er hentet fra Heimskringla og «Sagaen om Olav den hellige». Jeg har og søkt støtte i «Store norske leksikon», «Forskning.no» og Wikipedia.no.
Bøkene «Hvitekrist» og «Harald Hardråde» – (skrevet av Tore Skeie) om Olav Haraldsson og hans tid, har vært til stor støtte. Jeg har valgt å omtale Olav som Olav Haraldsson som var hans egentlige navn, men endrer navnet til Olav den hellige etter hans død.