Hva er RHK?St. OlavpostenOrgan for Ordenen Riddere av Det Hvite Kors i Norden (RHK)Les på mobil — én side om gangen
Nr. 2 / 2026·Sommer·54. årgang
Juster tekst
Såga om "Olav Den hellige"
Såga om «Olav den hellige» og litt om kristningen av Norge
Av Per Stranger Thorsen – Losje IX Tønsberg
Redaksjonen setter stor pris på samarbeidet med Broder Per, og at han igjen bidrar med sine store historiske kunnskaper og oversikt. Vi håper denne artikkelen vil bygge opp rundt interessen for Olav Den Hellige og det tusenårs-jubileet som kommer i 2030.
Bakgrunn og opphavet til Olav Haraldsson året 995
Mange strides om hvor Olav Haraldsson ble født, enkelte historikere mener han ble født på gården Åstad i Ådal på Ringerike, mens andre kilder mener han ble født på storgården Stein nær Hønefoss (Ringerike). Nyere forskning overstyrer Snorre og hans teorier om at Olav var født på Ringerike. Det foreligger nå dokumentasjon på at Olav ble født ved Tinghaug på Lindheim i Sauherad i Telemark (kilde: Norge i Vikingtiden-v/Thorstein Vale). Dette var en av flere av storgårdene stefaren til Olav HaraldssonSigur Syr eide. Uavhengig av hvor Olav ble født, er historikerne stort sett enig om at fødselsåret var 995.
Historien begynner med at Olavs biologiske far HaraldGrenske (HaraldHårfagres barnebarn), født og oppvokst i Grenland nær Tunsberg, derav navnet Grenske. Harald var av kongeslekt og konkurransen om kongesete var stor. Harald valgte som 15 –16 åring å rømme til Sverige da han som kongsarving ble sett på som en trussel av Eirikssønnene, sønnene til Erik Blodøks som da hadde kongemakten.
Under tiden i Sverige bodde han antagelig sammen eller i nærheten av DronningSigridStorråde som hadde bosted i område rundt Gøteborg/Gøtaelv, og han oppholdt seg der antageligvis et år eller to. HaraldGrenske reiste så videre til Danmark og oppholdt seg der sammen med HaraldBlåtann på Jylland. Etter en kort tid beordrer HaraldBlåtann, HaraldGrenske som nå var ca. 18/19 år, til underkonge i Sør-Norge med fylkene Viken og Agder som ansvarsområde. HaraldGrenske gifter seg så med Åsta Gudbrandsdatter som blir gravid, og som senere skal føde sønnen Olav Haraldsson med tilnavnet «Olav den hellig» året 995.
Selv om det ikke var vanlig, hendte det at konger og stormenn hadde flere friller eller koner hvis de fant det politisk tjenlig. HaraldGrenske reiser samme år som Olav Haraldsson ble født (ca 995) tilbake til Sverige for å fri til enkedronning SigridStorråde. Han hadde lært henne å kjenne som 15-16 åring, under sitt første opphold i Sverige. Sigrid synes nok ikke HaraldGrenske var tilstrekkelig storkar, og under et voldsomt drikkegilde smøg hun seg ut, stengte ytterdøren på utsiden, og satte fyr på huset. Dermed ble Olav Haraldsson farløs da han kom til verden.
Olav Haraldssons mor, Åsta Gudbrandsdatter gifter seg nå på nytt med småkonge og storbonden Sigur Syr som hadde flere gårder rundt om på Østlandet. Sigurd var ifølge Snorres sagaer en dugelig bonde, men en dårlig kriger, men Ifølge sagaen ble det sagt at han var en klok mann, og Olav rådførte seg mange ganger med stefaren Sigurd senere i livet. Sagaen forteller videre at stefaren Sigurd sto Olav bi under slaget ved Nesjar i år 1016. Vi vet at Olav henvendte seg til sin stefar Sigurd for å få råd og hjelp, da han ønsket å bygge en hær i Norge.
Ifølge nyere kunnskap vokste Olav opp på gården til stefaren Sigurd Syr «Lindheim» i Sauherad til han var 6 år. Derfra reiser moren Åsta Gudbrandsdatter med Olav til en av Sigurds storgårder på Ringerike, antagelig storgården Stein eller Åstad som er omtalt av Snorre. Her bor Olav til han er 12. år før han drar ut på sin første vikingferd.
Olav Haraldssons ungdomstid og de første vikingtoktene
Snorre forteller om Olav:
«Han ble snart en kjekk kar. Han var vakker å se til, middels høy av vekst. Han var svært tettvoksen, hadde store krefter, lysebrunt hår, bredt ansikt, lys hud og rødlett ansikt. Han hadde usedvanlige gode øyne, de var vakre og så kvasse at en kunne bli redd for å se ham i øynene når han ble sint. Olav var svær i idretter og kunne mange ting. Han var god til å skyte med bue og siktet godt. Han kastet spyd bedre enn de fleste, var hendig og hadde et sikkert øye for all slags håndverk. Han ble kalt Olav Digre. Han talte djervt og kvikt, var tidlig voksen i alle ting, både i styrke og vett, og alle frender og kjenninger var glade i ham. Han var ærekjær i leik, ville alltid være den første.» (kilde: Heimskringla)
Bare 12 år gammel ble Olav introdusert for livet som sjøfarende viking. Moren, Åsta sendte ham ut på vikingferd sammen med den erfarne vikingen Rane, som ble en viktig lærer for den unge gutten. Motivet for denne vikingferden langs svenskekysten, sies å være at han ønsket å hevne sin far HaraldGrenske. Så langt historikerne vet og kan rekonstruere hans reiser gjennom sagaer og korte omtaler gjennom europeiske kilder, seilte han i til Østersjøen 1007 og herjet først langs svenskekysten for deretter å reise ned mot Gotland og Estland. Når høsten kom, seilte han ned mot Novgorod ca: 180 km sørøst for St. Petersburg i nåværende Hviterussland og overvintret her. Våren etter i1008 herjet han blant annet på øyene utenfor Estland og rundt kysten langs Finland. Derfra drar han videre ned mot Danmark hvor han slo seg sammen med den kjente JomsvikingenTorkjell Høge. De seilte sørover langs Jylland, ranet og herjet, og vant flere slag mot lokale vikinger. Deretter seiler de videre ned mot Frisland som i dag er en del av Holland. Etter flere stridigheter med Frieserene reiser de sammen over mot England. Her var målet å erobre storbyen London, men forsøket mislykkedes.
Alle engelske barn lærer sangen «London bridge is falling dovn» osv. Sangen er for engelske barn like kjent og kjær som Norske barn synger «Fola - Fola Blakken». Engelske myter sier at det var vikingkongen Olav Haraldsson som dro ned broen over Themsen for å komme seg videre oppover elven, noe han som kjent ikke lykkes med. Hvorvidt dette er riktig kan diskuteres, men historien finnes gjenfortalt i Heimskringla, om enn i en litt annen versjon
Olav og hans hær valgte og returnerte, og seilte ned Themsen og over mot Englands sørøstlige hjørne med byen Canterbury som mål. Her hadde Erkebiskopen sitt sete. Erkebiskopen ble drept og katedralen ble ranet for det den hadde av verdier.
Katedralen i Canterbury. Her
har “The Church of England”
hatt sitt hovedsete siden Henrik
den 8. ble uvenner med Paven.
På tidspunktet rundt 1009 var
det den katolske kirken og Roma
som hadde overherredømme.
Foto: Ukjent
Olavs tid i Normandie 1008 til 1014
Etter plyndringa i England reiste Olav til Normandie, der han gikk i tjeneste hos hertugen av Normandie. I denne perioden antagelig fra 1008 og til 1014 deltok Olav i flere slag i Spania og langs kysten av Portugal helt ned mot Gibraltar. Noen kilder mener at han også reiste sammen med pilgrimmer og korsfarere helt inn til Miklagard (nåværende Istanbul) og ned til Jerusalem. I 1013 returnerer han til Normandie. Han ankommer byen Rouen, hvor Olav døpes. Snorre skriver noe om at Olav ble døpt som barn av Olav Tryggvasson. Hvis så er tilfelle er det her mer snakk om en bekreftelse på dåpen, med andre ord en konfirmasjon.
Brønnen i krypten under katedralen i Rouen
«I en katedral. Bak en port. Ned en trapp. Og der, dypt nede i en krypt, ligger den: Brønnen på bildet over. Den kan ha gitt vann til Olav den helliges dåp for ganske nøyaktig tusen år siden.
Anno 2014 fører sporene etter dåpshandlingen og den norske helgenkongen de besøkende langt inn på høyre side i Rouens ruvende romansk-gotiske katedral i Normandie. Forbi tause søyler, statuer og ornamenter. Gjennom to lave smijernsporter og ned en buet steintrapp. Så, bak en mannshøy smijernsport ligger en krypt. Og der, midt på et steingulv er en brønn. Kilde: Aftenposten.»
I februar 1014 dør kong SveinTjugeskjegg som på slutten av sitt liv var konge over Danmark, Norge og til slutt England for en kort periode. Olav reiser nå fra Normandie til England sammen med den tidligere englandskongen Ethelred 2. som hadde til hensikt å gjenerobre London og det øvrige engelske riket. Olav bidro til at kong Ethelred 2 fikk makten tilbake i England og sagaen sier at han belønnet Olav rikelig med sølv. Sagaen sier ellers ikke så mye om hva Olav gjorde i England denne vinteren og våren bortsett fra å kjempe for kong Ethelred, men Olav bar på en drøm han hadde hatt, og som kom til ham under oppholdet i Rouen i Normandie.
I drømmen så Olav en elv med rennende vann som delte seg i mange bekker og strømmer, vannet rant utover store landområder og gjorde jorden fruktbar. En mann talte til ham i drømmen og sa at slik skulle også hans gjerning spre seg, og bringe velsignelse til mange mennesker. Da Olav våknet tolket han drømmen slik at drømmen var et varsel om at han som kristenkonge skulle spre kristentroen på samme måte som vannet.
Med bakgrunn i drømmen bestemmer Olav seg for å reise tilbake til Norge for å kreve det norske kongedømme. Landet og kongedømme var etter flere år blitt oppdelt, og ble styrt av flere småkonger, jarler og høvdinger. HaraldHårfagres intensjon om å samle Norge til et rike ble aldri noen langvarig suksess. Interne kriger og maktspill medførte at landet ble delt opp, og Olavs kongstanke var å kristne og samle hele Norge til et rike, slik hans oldefar Harald en gang hadde gjort. Olav reiser fra England høsten 1015 med to knarrer. Om bord hadde han flere munker, prester og tre biskoper. Disse skulle hjelpe Olav med å oppnå drømmen om å kristne Norges befolkning.
En knarr hadde et skrog som lignet langskipet, men var laget for å ha mye last eller folk om bord. En knarr hadde færre åre-par enn et langskip. En knarr ble mest brukt til å seile.
Foto: Illustrasjon ukjent opphav
Olavs tilbakekomst til Norge året 1015
Olav ankommer Norge etter noen dagers seiling, og seiler inn til Viken. Olav hadde med seg mye sølv både fra tiden i Normandie og som lønn fra den engelske kong Ethelred 2. Med dette sølvet kjøpte han seg mannskap og ikke mint støtte og lojalitet fra slekt og venner på Østlandet. Dette måtte til for å bygge en hær og en flåte.
Olav så på seg selv som guds stedfortreder når det gjaldt håndtering av lov og rett. Hans grunntanke var at alle var like for loven, uansett stand og byrd. Dette viste seg å bli en stor utfordring for Olav da mange småkonger, jarler og stormenn likte dette dårlig. Dette skulle skaffe Olav mange fiender.
Palmesøndag 25. mars 1016 seirer han over høvdingene Svein Jarl, EinarTambarskjelve og ErlingSkjalgsson i det berømte sjøslaget ved Nesjar, som antas å være samme sted som «Mølen» ved Helgeroa vest for Larvik (Kaupang). Samme år blir Olav tatt til konge på Øretinget i Trøndelag.
Olavs tid som konge fra året 1016 til hans død 29 juli 1030
Etter seieren ved Nesjar i 1016 hvor Olav vant sjøslaget over landets mektigste høvdinger stadfestet dette hans rolle som konge av Norge. Senere samme år ble Olav valgt til konge ved Øreting i Trøndelag. Nå følger det ny tid for Norge med et mer organisert styresett og en kristen lovgivning som ble introdusert ved tinget på Moster i Sunnhordaland i 1024.
Olavs styringsmodell var ikke bare et politisk prosjekt, men også et forsøk på å forene folket under én konge og én tro. Ved å innføre kristenretten og sentralisere makten, la han grunnlaget for det norske kongedømmet slik vi kjenner det i dag. Mange områder i landet opplevde for første gang et felles lovverk og en sterkere tilknytning til kongemakten i stedet for lokale høvdinger. Dette førte til omveltninger i maktbalansen og skapte både nye muligheter og konflikter mellom gamle og nye eliter.
Olav organiserer styringen av Norge med seg selv som konge. Han utpekte lendmenn rundt om i hele Norge. Lendmennene hadde oppgaven med å verne landefreden samt å administrere et område på vegne av kongen. Som lønn fulgte det som regel en større gård ofte en kongsgård, eller andre former for gaver eller godtgjørelser. Oppgaven som lendmann var ikke arvelig, og kongen valgte gjerne lendmann fra «bygdearistokratiet» eller andre menn som hadde gjort seg fortjent til en slik oppgave. Kongen førte kontroll med sine lendmenn gjennom utvalgte Årmenn. Årmannen hadde blant flere oppgaver skatteinnkreving, påtalerett og eksekusjonsmyndighet, noe som innbar retten til å dømme eller straffe folk ved tinget. Årmennenes oppgave kan mer sammenlignes med dagens domsmenn, forvalter eller bestyrer av kongens gods og kongsgårder. Tittelen som Årmann ble senere endret til sysselmann i senere middelalder.
Kirken gjennom biskopene hadde sine egne årmenn, hvis oppgave var å ivareta kristenretten, de hadde påtalerett ved brudd på kristenloven.
Til tross for samlingen av riket, og innføringen av kristenretten hadde Olav vist en hard fremferd mot motstandere rundt om i landet. Dette hadde gitt han mange fiender. Flere av disse fiendene søkte tilflukt hos kong Knut den mektige av Danmark og England. Motstanden mot Olav innenlands økte raskt, og hans kontroll over det norske kongedømmet ble svekket etter at han i desember 1027 lot drepe ErlingSkjalgsson, en sentral leder på Vestlandet. Sommeren etter ankom Knut den mektige landet med en flåte på 50 skip og ble utropt til norsk konge på Øretinget. Olav flyktet deretter til Sverige og reiste videre til Kiev, hovedstaden i det som vikingene kalte Gardarike, hvor han bodde hos sin svoger storhertugen Jaroslav.
HåkonEriksson som var utpekt som jarl i Norge, av Knut den mektige av Danmark og Engeland, omkommer i et skipsforlis og Olav ser nå en mulighet for å gjenvinne sitt kongerike da jarlen HåkonEriksson har omkommet antagelig høsten/tidligvinter år 1029
Olav starter reisen mot Norge og seiler nå gjennom elveløpene opp mot Østersjøen. Han velger å seile rundt Gotland og oppholder seg her under våren og forsommeren 1030, for som Snorre skriver i Heimskringla var gotlendingene enda ikke kristnet, og Olav så det som viktig å omvende dem. Han reiser nå videre gjennom Sverige hvor han samler en hær bestående av svenske krigere, nordmenn i eksil, og ulike eventyrer og leiesoldater opp mot Jemtland og videre mot Verdalen i Trøndelag.
Han oppholder seg på gården Sul for å samle troppene sine. Snorre skriver at Olav og hans menn slo leier på hovedgården Sul. Historien sier og at det var så mange menn der at de tråkket ned kornåkeren. Bonden ble arg og sier til Olav at "Jeg ser kongens menn tramper ned alt kornet, jeg håper at Gud ser skaden og at kornet retter seg opp innen høsten» Ifølge sagaen rettet kornet seg opp etter en uke.
Etter noen dager beveger Olav og hans menn seg fra Sul og nedover mot Stiklestad. På Stiklestad møter han bondehæren ledet av høvdinger som Kalv Arnesson, Hårek av Tjøtta og Tore Hund. Man antar at folkene på begge sider av striden, var mer eller mindre kristne så denne striden sto ikke om kristendommen mot åsatroen, men først og fremst en strid om kongemakten.
Olav dør i slaget ved Stiklestad 29. juli 1030. Datoen blir senere etablert som Olsokdagen i den norske kalenderen. Sagaen sier at det var Tore Hund som ga Olav banesåret. I kirka på Stiklestad er det plassert en større stein bak alteret, som etter mytene skal være den steinen Olav Haraldsson lente seg mot da han fikk banesåret og døden inntraff. Kirken på Stiklestad skal etter sagnet være plassert der slaget i året 1030 sto.
Kilde: fotograf ukjent
Kristningen av Norge og «Olav den hellige» som helgen
Del 2 av denne artikkelen omhandler Olavs tid som kristenkonge samt samhandlingen med kirken og dens ledere. Videre er arbeidet med kristningen av Norges befolkning og hans tid som helgen beskrevet. Den delen kommer i neste utgave av St. Olavposten.
Slaget om Heilag Olav
Foto: Roar Svendsen, Lojse XXI Voss